ÄCKLINGEN, SVERIGE. 2008


5 fryktløse menn vender neonskilt og urbane hamburgere ryggen og setter kursen mot villmarkens urørte natur i fjellheimen i Jämtland, Sverige. Der viser det seg at det ikke er "bare bare" å innrette seg etter

Har ni kjöpt fisklisens pojkar?

innfødte bønders primitive normer for skikk og bruk.

De fryktløse menn får imidlertid oppleve en naturopplevelse og et yrende dyreliv .. helt som normalt.

Den største utfordringen for ekte villmarksfolk er ikke å kunne leve av det naturen har å tilby og sånn tull. Utfordringen er å oppsøke steder der ingen mennesker før har satt sin fot! Stor var derfor forventningene da vi fikk tips fra en erfaren villmann om et sted i Sverige med urørt natur der ingen før hadde vært .. en svart flekk på kartet, der selv ikke vedkommende villmann torde å dra selv om han ble dratt av 10 ville hester.

Midt i blinken for Norges 5 tøffeste menn! Stedet var Äcklingen ved utløpet av den sagnomsuste Rutsi-floden, langt oppe i den svenske fjellheimen. Vi pakket bilene full av proviant, signalskudd (i tilfelle vi traff på en grinete grizzly), munnspill, fiskestang, oter .. og et garn for sikkerhets skyld.

Vel fremme ved sivilisasjonens siste utpost, Samvirkelaget på Äcklingen, kom vi et kvarter for sent. Tjuvsvenskene stengte kl. 18! Det var egentlig litt krise for man er jo lovlydig og vi ønsket å kjøpe fiskekort. Etter et lite stammeråd ble det bestemt at vi stikker innom på vei hjem og kjøper kortene da i stedet. Hvor vanskelig og byråkratisk kan det være så langt ute i villmarken?

Dermed kjørte vi opp i fjellet så langt kjerreveien gikk, før vi pakket ut kanoene, tok frem kikkerten og tok et kjapt overblikk over terrenget. Skog og fjell overalt. Så langt ute i ødemarken er det umulig å orientere seg etter konvensjonelle metoder som kart og kompass. Men har man vært ute en vinterdag før så har man vært ute en vinterdag før. Vi var helt stille og hørte bruset fra Rutsi-fossen i det fjerne. Der hadde vi retningen! 3 kanoer ble sjøsatt, den som det var hull i fikk Jonny; han kan svømme.

3 fryktløse menn
Med kanoer skulle landet utforskes! Innsjøen viste seg å være stor .. veldig stor. Og villmarkens sønner begynte å bli tørste ... veldig tørste! Så under et kjapt rådsmøte til sjøs (2-3 sekunder) var det bred enighet om  at vi skulle søke land og slå leir. Rutsielven drar ingen steder.

Vi fant en egnet plass og satte opp lavo. Jonny hadde med eget telt som han satte opp et stykke fra lavoen. Han likte det best slik sa han. (Senere fant vi ut hva han mente). Bålet ble tent, kaffen var snart klar; Gutta var endelig på tur!

Ole hadde med fiskestang så han prøvde fiskelykken mens resten av gutta drakk karsk. Han var rimelig tørst selv og fant ut etter 3 kast at det ikke var fisk i vannet. Greit nok, ingen fikk panikk av det. Skål!
Pål har vært på fisketur før og vet av erfaring at det er klin umulig å få fisk fra stang, så han hadde med garn. Sammen Ole padlet de ut og sjøsatte garnet til stor jubel fra resten av gjengen. Da var det bare å sette seg ned og vente, så gutta blandet seg en ny karsk og så rimelig så fornøyde ut.

Ingen hadde dekning på mobilen så ingen fruer fikk kontakt med oss. Triste greier. Skål!

I løpet av natta krøp temperaturen ned mot null. Hadde det ikke vært fordi alle var proppfulle av karsk kunne noen faktisk ha frøset ihjel den natta!! Heldigvis klarte alle å holde seg våkne til soloppgang, så ingen sovnet ute i kulda. Det hadde tatt seg ut.

Utpå morgenkvisten var det tid for en liten dupp. Jonny i det lille pingle-teltet sitt og resten av gjengen i lavoen. Etter at gutta hadde sovnet våkner de av et brøl av en annen verden. Grizzlybjørn!!!! Pål finner frem signalskuddene og lader med et rødt bluss. Heltemodig går han ut for å ta opp kampen. Nytt brøl! Denne gangen kommer det fra innsiden av lavoen. (Det gjorde egentlig det første også). For mens gutta sitter oppreist inni teltet etter den brutale bråvekkingen, og hodene vagger frem og tilbake som under et epilepsianfall, har Knut funnet ut hva som egenlig har skjedd: Lars!!! Den jævelen snorker som et damplokomotiv. Og har et sovehjerte som ikke lar seg distrahere av rop, slag eller spark. Så Knut stappet trusa si i kjeften hans og klemte igjen nesen til det ble bevegelse i skrotten og det gikk an å kommunisere. I den grad det å utveksle lyder med Lars kan kalles kommunikasjon. I alle fall gikk det greit til slutt. Lars snudde seg rundt og ble stille og gutta sovnet til slutt. Mens den eneste lyden som brøt stillheten var stille ondskapsfull latter fra naboteltet .. pingleteltet.

Ny dag, nye muligheter.
Lars og Jonny var uthvilte, resten hadde Rema-poser under øynene. Ole, som var fyrvakt på denne turen, fikk fyrt opp bålet slik at vi fikk lagd oss litt frokost. Etter at forkosten var drukket opp tok vi en tur ut til garnet. Der var det fisk mann! Sik (tror vi i alle fall). Blank og fin, og 7-8 stykker av dem. Dermed ble det fast føde på gutta også. Sik smaker faktisk veldig godt.

Men det var den Rutsifloden da. Med godt mot fyller vi opp kanoene med mat drikke, fiskestenger, oter ... og Jonny (kanoen hans hadde sunket i løpet av natta så han fikk sitte i baugen i kanoen til Ole og Pål). Etter å ha padlet så lenge at vi ikke visste hvor vi var fikk vi endelig se Rutsiflodens utløp. Etter Påls beregninger hadde elven en stigning på en kilometer for hver 100 meter. Det stemte ikke fant vi ut, så de som satte med årene pustet lettet ut. Elva hadde faktisk ikke stigning i det hele tatt men var blikk stille. Pefekt med andre ord. Et stykke opp i elva legger vi til land for å innta litt føde, mens Jonny som er sulten spiser litt mark.

Fisk blir det selvsagt ikke men føde får vi i oss. Så ingen klager. Vi sitter oppe i elven til det ikke er mer føde igjen. Da er det på tide å dra tilbake til basecamp. Rutsi-floden er oppskrytt!!

Ole tar ansvaret som fyrvokter alvorlig og får fyr på bålet igjen når vi er tilbake. Kaffen koker og gutta er på tur igjen. Jonny derimot er litt sjaber (rart egentlig etter å ha spist mark dagen lang). Skumle greier, men faktum er at han ikke har drukket karsk i det hele tatt i løpet av turen. Vi burde egentlig ha sett faresignalene. Ganske tidlig må gutten til sengs .. i pingle-teltet sitt. Rundt leirbålet går livet imidlertid sin vante gang til langt ut i de sene nattetimer, før det endelig er på tide å krype inn i soveposen og ta natta.

Etter å ha falt i søvn våkner alle plutselig av et brøl av en annen verden. Pål som er gammel kommandosoldat finner frem signalskuddene på 1-2-3 og er klar til å fyre av mot grizzlyjævelen. Men så demrer det:  .. Lars! Et par tette ørtæver så snur han seg rundt og blir stille. Og resten får sove i fred.

Ny dag, nye muligheter.
Ole er frisk og rask og får fyr på bålet så gutta får drukket litt frokost. Garnet sjekkes og 7-8 sik lempes over i kanoen. Men så, ut av intet, er det som at garnet får eget liv. Det begynner å trekke kanoen utover og vi skjønner ingenting før Ole sier at "Dæven i helvete, det er en stor fisk som har gått i garnet." Vi tar årene og prøver å stabilisere kanoen og ror i motsatt retning av garnet. Etter en times tid begynner ting å roe seg ned og vi padler forsiktig langs garnet for å se hva slags monster som har gått i det. Vi ser beistet samtidig. Alle ørreters mor, et beist av en fisk. Etter masse om og men får vi dratt fisken ombord i kanoen og padler fortere enn noen indianer har padlet tilbake til basecamp. Her kommer gutta som kan fiske! Ørret som nesten sprenger vekta: 1,1 kg!!!

Den kvelden blir det helstekt ørret!!
Utpå kvelden hører vi noe som ligner på bilmotor. Mystiske greier, her er det jo ikke veier. Men lyden blir sterkere og sterkere. Knut jobber i entreprenør-bransjen og vet at svenskene er noen jævler til å bygge veier. Det går kjapt i svingene på den andre siden av grensen. Så vi stiller oss opp og speider etter noe vi ikke vet hva er .. Jonny mener at vi har drukket så mye karsk at vi hallusinerer. Vi slår oss til ro med det, for den teorien henger faktisk på greip. Skål!

Så .. ut av intet .. kommer en kar springende ut av skauen med børsa hengende klar. "Har ni kjøpt fisklisens pojkar?" sier han .. på svensk.

Gode råd er dyre, men ingen klarer å komme opp med et svar .. bortsett fra Jonny som setter tjuvsvensken på plass med en kongekommentar: "JA". Svensken trodde ikke på det og kunne fortelle at polisen på Åre var på vei for å arrestere hele gjengen, konfiskere bilene og ilegge gutta en bot på flere hundre tusen kroner .. hver. En ting var tjuvfisket. En annen ting var at vi hadde fisket med "Otring". Men den verste synden var at vi hadde fisket med garn. Det var "strengt ulagligt" og kvalifiserte nesten til dødsstraff.

Vi skjønte fort at her har vi kommet til innavl-grenda så vi klarte å roe galingen såpass ned at han sa seg villig til å diskutere saken dagen etter. Han nektet imidlertid plent å komme ned og sette seg ved bålet, ta en karsk, og løse saken her og nå. Kyllingen ...

Etterhvert dro han tilbake samme vei han hadde kommet fra, og freden senket seg over basecamp igjen. Karsken smakte fortsatt godt og tjuvsvensken var snart glemt så vi begynte å snakke om det ma vanligvis gjør. Kvinnfolk. Da reiste Knut litt på hodet og kunne fortelle at han hadde vært ute på odden den første dagen og fisket litt mens ingen så ham. Da peip det plutselig fra en plass farlig nær litjkaren hans, og han skvatt så han nesten datt på sjøen. Han fikk pinadø en sms-melding, langt oppe i villmarken. Han hadde forsket litt på dette mysteriet og funnet ut at det var faktisk mobil dekning ytterst på odden. Men det måtte vi faen ikke fortelle til Mylene om det ble snakk om sånt. Alle måtte love dyrt og hellig at vi skulle si at det var ikke dekning i det hele tatt før vi kom tilbake til Norge. Greit nok for oss det. Det hadde vært behagelig rolig så lenge mobilene var avslått.

Ny dag, nye muligheter.
Dagen gryr for siste gang på denne turen. Basecamp pakkes sammen og kanoene lesses opp med utstyret. Vi er klare for hjemturen. Det blir nok en lang padletur før vi omsider kommer frem til bilene. Der finner vi ut at innavl-grenda's store sønn har sluppet ut lufta av dekket til hengeren vi frakter kanoene på. Her skal ingen stikke av uten å betale. 3 sekunder etterpå kommer gubben (populært kalt Kåre Kolåsen) kjørende nedover for å møte oss.

Etter litt diplomati så roer han seg ned igjen og han innrømmer at polisen på Åre ikke var på vei likevel. De hadde andre ting å ta seg av (han er vel populært kalt Svein Høgda hos polisen på Åre).  Vi betaler fiskekortene våre + straffegebyr og alle er strålende fornøyde. Dekket på hengeren blir pumpet opp igjen og gutta er på tur igjen .. hjem!!!

Referent: Pål