ÅRE, SVERIGE. 2009
Hur bra som helst!


 

Fredag den 13. november dro Valhall karsk og fiskeklubb ut på den 3. og siste medlemsturen i 2009. Og som i 2008 ønsket vi å glede svenskene med vårt nærvær. Sist vi var der ble vi truet med polisen på Åre. Så vi tenkte vi likegodt kunne dra til Løvens hule og vise våre landsmenn i Øst at vi er siviliserte mennesker som kun ønsker å ivareta trøndersk kultur. At vår kjære karskbror Erik hadde en hytte der, var et beleilig sammentreff.

Med på turen var foruten Erik, Jon Arne, Lars, Jonny og Pål. Ole og Knut måtte dessverre melde pass pga. barnepass og brannvakt.

Effektive som vi er, hadde vi jobbet inn det meste av fredagen, slik at vi kunne sette kursen østover allerede i 2 tiden på dagen. Så mens våre arbeidskolleger jobbet og slet, satt vi bak i varevogna til Erik og koste oss med Jägermeister og øl. Jonny som ikke hadde fått noe vått i kroppen på mange timer, var særdeles tørst på bilturen.

Levra til Pål skjønte visst hva som var i gjære, for den begynte å skjelve allerede etter den første drammen.


5 glade gutter på vei til Åre

Sist vi var ute på tur hadde vi hatt problemer med at kjørelysene på bilen ikke virket, etter at noen kloke hoder hos Norservice i Trondheim hadde fått sjansen til å leke bilmekaniker. Dette fikk naturligvis et durabelig etterspill, der vi truet med både TV2 hjelper deg, Karsk.no, Riksadvokaten, og lensmannen på Åre. Ledelsen hos Norservice lovet å sette sine beste folk på saken, slik at kjørelysene igjen kunne bidra til at vi vistes på trønderske veier. At løsningen var så enkel som et skrujern gjennom bilnøkkelen, og litt tape - hadde vi ikke trodd. Takk igjen Norservice.


Den geniale løsningen Norservice valgte for å utbedre feilen på kjørelysene.

Stemningen på veien oppover var ’hur bra som helst’, som Lars så treffende uttrykte det. Lars holdt kontakt med Knut pr. telefon, men etter at vi passerte Meråker hørte vi ikke mer fra ham, selv etter flere oppringinger natt til søndag. Vi regnet med at det skyldtes manglende telefondekning på svensk side av grensen. På riksgrensen viste vi vår respekt ved å ta en kollektiv tissepause. Til stor glede for bilene som passerte. Jon Arne hadde allerede på Stjørdal ymtet frampå om at ølen hadde passert gjennom kroppen, og at den nå ville ut. Han ble da raskt satt på plass av de andre, og fortalt at pisse – det gjør vi på svensk jord.

Vi viste vår glede over å være på svensk jord med en kollektiv pissepause. Jonny bommet imidlertid grovt på landegrensen.

Vi bestemte oss for å dra rett til Åre og Systembolaget der, ettersom vi var iferd med å gå tom for forsyninger. Deretter handlet vi litt mat, før vi fant veien til serveringsstedet Broken. Til tross for et flott ytre, og fjonge servitører, hadde de ikke annet å by på enn hamburger. Og for Valhall gutta som var mer enn klar for et stort stykke kjøtt, ble dette en liten skuffelse.

Men mat var uansett ikke noen prioritet for de tøffe gutta fra Valhall og Karsk og fiskeklubb. Her handlet det om å raskest mulig å komme fram til hytta, sette på kaffen, blande seg en karsk, og så komme seg opp i badestampen til Erik.


Den flotte hytta til Erik, med badestampen til venstre

Det vil si - før vi kom så langt måtte vi gjennom en kunnskaps quiz som lærermester Jonny hadde brukt mye tid på å sette sammen. Og som i gode gamle dager brukte vi ikke mer tid på oppgaven enn det som var nødvendig. Noe som ga seg utslag i dårlige karakterer (igjen). Pål var den som klarte seg best, men heller ikke han fikk mer enn Ng+ av lærer Jonny. Lars prøvde å smiske seg opp til en G, ved å skylde på dlysileski. Noe som kontant ble avvist av både læreren og oss andre.


Erik, Jon Arne og Pål slet med oppgavene som lærer Jonny hadde laget.

I god tid før midnatt var klubben samlet i vannet til velkomstmøte med allsang. Hva som ble sunget er det ingen som husker, ettersom vi ikke engang husker at vi sang. Men en trivelig nabo i nærheten hadde hørt våre vakre stemmer den kvelden og sa at den var ’hur bra som helst’, så da er det sikkert sant.


Valhall Karsk og fiskeklubb samlet til allmøte i badestampen. Drikkevarer hadde vi heldigvis nok av.

Lars imponerte alle med sin spreke badedrakt, som han hadde arvet etter bestefaren sin. Visstnok hadde bestefaren sjekket opp bestemoren til Lars i den. I Korsvika sommeren 1932.


Lars med den flotte badedrakten sin, som ikke var like praktisk når han skulle på do..

En som glimret med sitt fravær i badestampen, var Pål. Selv etter flere trusler om å bli hentet med fysisk makt, valgte han å avslå fra det fristende tilbudet. Han ble deretter degradert til CD skifter på musikkanlegget vi hadde plassert i vinduet på hytta. Han mumlet noe om at han hadde vondt i hjertet. Vi regnet med at det var lengsler etter sin kjære der hjemme som gjorde at han hadde smerter der.

Jonny og Erik hadde glemt av badebuksa hjemme, noe som gjorde at de raskt ble forvist til den ene siden av stampen, mens Jon Arne og Lars satt i den andre. Jon Arne hadde med seg en sølvfarget cowboy hatt som han stolt hadde på seg i stampen. Men den ble raskt tatt av ham og druknet i vannet. Kombinasjonen av cowboyhatt og bukseløse gutter kunne raskt gi assosiasjoner til en amerikansk film vi ikke skal nevne ved navn. Og det ville ikke Valhall karsk og fiskeklubb ha på seg.

De 4 brave menn satt i stampen til langt ut i de små nattetimer. Vi trengte ikke å gå langt etter drikkevarene, ettersom kasser med øl stod strategisk plassert like ved. Pål som fortsatt ikke ville opp i stampen, til tross for iherdige overtalelsesforsøk, fikk utvidet ansvarsområdet sitt til også å gjelde karskservering. Det var kun når vi måtte pisse, at vi ble tvunget opp av stampen. Og i 10 minusgrader ble de tissepausene gjort unna i en viss fart. Lars fant da ut at den fine badedrakten hans ikke var like praktisk når naturen krevde sitt.


Pål valgte å starte rolig den første kvelden på Åre

Tiden gikk med til skrøner, kvinnfolkprat, og skryt av den geniale badestampen, en stamp som stort sett holdt 38 grader. Ifølge Lars var den ’hur bra som helst’. Utpå natten fant Jon Arne ut at det var på tide å komme med noen visdomsord om livet, og hva som virkelig betyr noe. Lars og Jonny satt som lys og tok til seg alt det som ble sagt, selv om alt selvfølgelig var glemt like etterpå.


Glade gutter i stampen. Noen er tydeligvis mer fornøyde enn andre.

Deretter var det tid for å finne køya. Pål som har litt nedsatt hørsel måtte dele rom med snork-lokomotivet Lars, mens Jon Arne og Jonny tok rommet ved siden av. Erik som eide hytta, fikk selvfølgelig sove i Kongesuiten.

Kl. 10.00 var det tid for nye inntak av øl, og litt frokost. Lars stod for stekingen av egg og bacon, som ifølge ham selv var ’hur bra som helst’, som han så treffende formulerte det. Mens Pål var i det spandable hjørnet, og serverte 45% etterbarberingsvann, som han hadde kjøpt i Riga. Alle nippet høflig til drikken før den ble spyttet ut, uten at Pål så det.


Lars stod for frokosten, mens Jon Arne vasket opp.

Etter å ha sittet noen timer og pratet næver bestemte vi oss for å dra ned til elven ved hytta og fiske litt. På veien ut fant vi den stivfrosne badebuksa til Jonny, som han selv trodde han hadde glemt av hjemme. Hvordan den hadde blitt blaut og deretter havnet ute i snøen, kunne ikke Jonny svare på. Jonny valgte da å ta på seg badebuksa, sette seg i stampen, for å tine den opp. Mens vi andre gikk på tur. I det fjerne hørte vi Jonny synge Arsenal sanger for full hals : ’Come on, you Gunners!’.


Buksa til Jonny etter en natt i snøen.

Vi stod og fisket i mange minutt uten å få napp. Vi måtte da konkludere med at noen tjuvsvensker måtte ha vært der før oss, og tatt opp all fisken. Det var ikke mer å hente.


Skitt fiske

I stedet valgte vi å nyte den vakre naturen langs elva. Vi gikk oss en liten opp til munningen. På veien så vi flere spor etter bever, og det ble tatt mange bilder. Bilder som ifølge Lars var ’hur bra som helst’. Da vi kom tilbake til hytta la vi merke til at både sluk og deler av fiskestanga manglet. Tjuvsvenskene var altså ikke fornøyd med å ha tatt opp all fisken, de forsynte seg også grovt av den dyre fiskestanga til Pål. Anmeldelse til lensmannen på Åre på levert samme dag. Kunne det være svensken vi hadde møtt på Äcklingen som på denne måten sa takk for sist?


Etter å ha hatt i oss en kasse med øl, og litt pytt i panne som gourmetkokken Erik hadde laget, satte vi kursen mot Åre sentrum. Erik ringte taxisentralen i Åre og fortalte at vi ønsket å bli hentet av en dame med langt lyst hår, store pupper og trutmunn. I stedet fikk vi noe som så ut som søsteren til Vibeke Sæther. Vi andre satt slukøret med ølen vår, mens Jonny prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen ved å konversere med damen i førersetet. "Tjäna, her kommer vi med norske oljepenger". "Syns du jeg er utrivelig?". Men det virket ikke som sjarmen til Jonny fungerte, ettersom taksameteret viste 500 svenske kroner da vi kom fram. Og sist Erik hadde tatt taxi samme vei kostet det 350 kroner. Hmm..

Først satte vi kurs for Holiday Club, som er et kombinert aktivitetssenter, hotell og pub. Noe som passet oss bra. Vi gikk først til baren og bestilte oss noen runder med øl og Jägermeister. Deretter ble det bestemt at vi skulle prøve golfsimulatoren, noe som både ble en komisk og frustrerende opplevelse. For man kan si mye pent om Valhall Karsk og fiskeklubb, men golfspillere er vi ikke. Enda Lars bor rett ved en golfbane, og dermed har hatt god mulighet til å studere sporten. Jon Arne svingte kølla 5 ganger uten å treffe ballen, mens Lars trodde han fikk ballen ned i hullet (på skjermen) om han slo den hardt nok ned i bakken med kølla. Når det ikke gikk prøvde han å slå den via veggen i simulatoren og ut på greenen. Det gikk heller ikke så bra. Det ble en del komiske situasjoner ut av det, noe som moret både Lars og svenskene som samlet seg på utsiden for å få seg en god latter av disse ’obegåvade norrbaggarna’.


Lars lo like (nesten) like mye av sin talentløshet som golfspiller, som de som stod bak og kikket på.

Etter å ha passert første hull fant vi ut at nok var nok, og dro videre. Vi ble enig om å spørre Ole om ikke han kunne gi oss en innføring i golfspillets hemmeligheter, på en ordentlig bane.

Karene fra Vallhall Karsk og fiskeklubb som dagen i forveien hadde blitt snytt for kjøttmåltidet sitt, var fast bestemt på at det ikke skulle skje igjen. Erik som var var lokalkjent i Åre sentrum, viste vei til Beefalo Steak & Sushi. Her fant vi oss et bord, og ble raskt enig om at vi skulle ha en stor biff hver. Det eneste som manglet var en kelner til å ta imot bestillingen vår. Minuttene gikk uten at noe skjedde. Lars som har reist over det meste av verden gjennom jobben, og som regner seg selv som kontinental i stilen, syntes det tok for lang tid. Han tok da ansvar ved i tilkalle kelneren på flytende svensk med ordene ”snabba pä grabbar”, samtidig som han knipset med fingrene. Svensken som sikkert ikke var like fortrolig med internasjonal skikk og bruk, reagerte ikke på Lars` høflige anmodning. Så etter å ha ventet ytterligere noen minutt, gikk vi slukkøret ut fra møkkastedet.

Heldigvis hadde Erik et ess i ermet, ettersom han visste om enda et utested i Åre som serverte kjøtt. Nærmere bestemt Twins. De reklamerte med Black angus fra Uruguay og Argentina. Etter å ha forsikret oss om at det ikke var selve rompa, men bakparten av oksen som ble brukt som biff, satte vi oss til bords. Og på Twins var servicen en helt annen. Kelnerne var i det godlynte hjørnet, og maten var excellent. Noe som fikk fram det gode humøret hos oss 5 som allerede var godt i kakken. Innimellom runder med øl, bestilte vi også ’svensk salut’, som viste seg å være snaps med kryddersmak. Jonny benyttet sjansen til å lære gjestene i lokalet noen norske gloser som man neppe finner i den norsk-svenske ordboka. Noe de helt sikkert satte stor pris på.


5 fornøyde gutter som endelig fikk biff på tallerken.

Deretter tenkte vi å sette kursen 'hemmat' til karsken og badestampen. Taxien som hadde brakt oss ned til Åre ble oppringt, men den var ute på tur - så vi fikk beskjed om å ’lugna ned’ og heller ta en øl. Noe vi gjorde. Vi fant en bar i sentrum av Åre, med et imponerende barvegg. Her hadde de også mange ølsorter å velge i, så vi endte opp med Kilkenny og Guinness. Lars som var i det godlynte humøret, ønsket å vise de søte serveringsdamene bak disken at han behersket svensk, med ordene : ”Smällan i tvåan!!”. Hvorpå den ene damen smilte og sa : ”Jag har jobbat i Norge så jag förstår vad du säger.” Litt flaut, men skitt au! Morsomt var det lell.


Trivelig med barbesøk i Åre. Ihvertfall når de har så mye godt bak disken.

En svær brande av en svenske og satte seg lengst bort i baren. Med kjettinger rundt halsen og armene, og gule briller, var han ikke noe vakkert syn. Særlig Jonny lot seg provosere av fyren, og ønsket å gå bort å banke ham, noe vi ikke tror ville vært så heldig for ham. Med mindre Jonny har en svært gunstig livsforsikring. Heldigvis fikk Lars ham på bedre tanker. Lars : "Om det kommer noen andre som prøver å hjelpe svensken skal jeg ta ham. Men om du blir grisebanket, kommer jeg ikke til å løfte en finger for å hjelpe deg."

Like etter kom heldigvis taxien som brakte oss tilbake til hytta. Kampen Jonny vs Hulken ble dermed utsatt på ubestemt tid.


Dermed var det bare å fortsette der vi slapp fra dagen før, med øl og karskdrikking i stampen. Og som dagen før måtte vi mase for å få Pål til å bli med uti. Han lovte å komme flere ganger, uten at vi så noe til ham. Tilslutt gikk Jon Arne inn for å hente ham.


Nå blir du med ut og bade!!

Og der satt han og leste i en bok!!.. Å lese bøker når man er på tur med Valhall Karsk & fiskeklubb er et alvorlig brudd på klubbens reglement. Da han skjønte at det kunne bli sanksjoner – valgte han å gi etter – og hoppe ut i stampen. Men innen han kom så langt hadde Jonny oppdaget at han ikke lenger var 20 år, og at han ikke tålte hardkjøret like godt som før. Så han gikk og la seg. Dermed ble det bedre plass til oss andre i stampen, samt at vi slapp å høre mer om Arsenals fortreffelighet.


21.15 fant Jonny ut at det var på tide å legge seg, sånn at han var uthvilt til hjemturen.

Like etter fant også Erik ut at han ikke lenger var 20 år. Men å legge seg i sengen på en lørdagskveld er kun for kyllinger, så Erik la seg til å sove - i stampen! - dreven som han er. Hodet hans vaket like over vannflaten. Av og til duppet det under, slik at han ble liggende under vann. Men vi lot ham ikke ligge på bunnen i mer enn 5 minutt om gangen før vi trakk ham opp, slik at han fikk i seg tilstrekkelig med luft. Vi helte også sprit i munnen på ham, da vi hadde en teori om at han kom til å flyte bedre om alkoholprosenten i kroppen økte. Nå fikk vi ikke noe endelig svar på om det stemte, så det må vi forske mer på senere

Søndag formiddag var alle mann i god form. Jonny klarte å holde på maten, noe han var fornøyd med. Han var også fornøyd med at han slapp å bruke bodylotion på kroppen etter besøket i stampen. Slik han måtte gjøre sist han var der.


3 morgenfriske gutter som slapper av med litt dart før de går igang med ryddingen av hytta.

Hytta ble deretter grundig vask.. eh! støvsuget og ryddet. Rundt stampen lå det et berg med ølbokser som også måtte samles sammen. Deretter satte vi kursen hjemover. Siden fredagen hadde temperaturen sunket så mye, at det nå var blitt plussgrader. Noe som ga gode kjøreforhold. En liten stopp på Storlien hørte også med, sånn at vi hadde noe godt å ha med hjem. Stemningen i bilen var svært god, da alle 5 var godt fornøyd med helga. Lars uttrykte dette på en fin måte da han sa at helga hadde vært ’ hur bra som helst’

På Shell stasjonen på Leangen ble turen offisielt avsluttet, da Jon Arne ble kastet ut av bilen, etter å ha dratt opp cowboyhatten sin – og deretter forsøkte å takke for den hyggelige turen. Han måtte vente i mange minutt på at Gunnhild kom og hentet ham.

En ny tur for Valhall Karsk og fiskeklubb er allerede under planlegging. Enkelte snakket om Las Vegas, mens andre mente Thailand var et eldorado for sportsfiskere. Stampen til Erik står fortsatt høyt i kurs, så tiden vil vise hva det blir til.

Referent: Jon Arne