FRØYA, TRØNDELAG. 2009

Etter å ha drodlet om det i lengre tid, ble det bestemt at Valhall Karsk og fiskeklubb skulle reise ut til den ytterste ø, utenfor Trøndelagens kyst den 18. september. For å måle krefter med storseien, urfolket på Frøya, og de beryktede høststormene.

Vi visste at turen ville bli farefull. Det var derfor kun de tøffeste av oss som våget å dra vestover. Jonny, Lars og Ole som tidligere har målt krefter med hardbarkede tjuvsvensker, syntes utfordringene fra Frøyens ø, virket for tøffe, og takket derfor nei (les : kvinnfolkstyrt, ”syk” og jobbing). De brave mennene som tilslutt dro, de tøffeste av de tøffe var Pål, Erik, Knut og Jon Arne.

På bilturen utover hadde Erik lagt inn oppgaver som måtte løses. Som å kjøre i to ganger 5 km tunnel, uten kjørelys (takk Norservice). Og spise svenskeburger på gatekjøkkenet på Orkanger, uten å bli dårlig i magen. Sjåfør Pål fant fram til hytta vi skulle bo ved hjelp av sin gode spornese, og ved hjelp av et gammelt sjøkart som han hadde arvet etter bestefaren sin. Vi hadde med oss mye! god drikke utover. Det ble derfor bestemt at vi skulle starte inntaket av drikkevarene på vei utover, slik at vi ikke risikerte å måtte ha med oss edle dråper tilbake.


Sjøkartet Pål brukte for å finne fram til hytta vi skulle bo i.

Pga. de manglende kjørelysene ble det bestemt at sjåfør Pål måtte få fritak fra drikkingen – inntil videre.

Vel framme på Avløs – som stedet het – innkvarterte vi oss i hytta vi hadde fått tildelt av Kåre K. fiskeforening A/S. Stedet var koselig, med flotte rom og stort kjøleskap hvor vi kunne sette ølen i. Erik og Knut innkvarterte seg i 1. etg. Mens Pål og Jon Arne fant seg hvert sitt rom i 2. etg. Vi visste vi hadde mye å gjøre, så det tok ikke mange minuttene før kaffen var ferdigtraktet, og alle 4 satt rundt bordet med hver sin karskkopp og øl. Som en liten velkomstgave fra utleier KK A/S, ble barskapet åpnet og Jägermeisteren satt på bordet (takk Kåre).

Alt var tilsynelatende fryd og gammen. Men der ute i mørket ante vi fare.. Allerede i det vi ankom Avløs hadde vi merket oss den fiendtlige hyttenaboen, som i et forsøk på å hindre oss i å nå fram til hytta, hadde parkert bilen sin midt i veien. Slik at vi måtte bære de store og tunge posene med drikke, mange!, mange meter fram til hytta. Hva ble det neste? Snubletråd i gresset? Vi tok våre forholdsregler.


Vi følte blikket fra naboen da vi parkerte bilen fredag kveld.

Vi la også merke til planker og stokker som var satt opp mot hverandre, i nærheten av hytta vår. Vi skjønte at han planla å lage et stort bål. Skulle han brenne oss ut?

Pål som hadde hørt om denne naboen, kunne fortelle at han bodde på Sula og hadde hytte på Frøya. Og gjerne tok seg en tur til nabohytta (vår!) i de sene nattetimer. En som bor på Sula og har hytte på Frøya bør man i utgangspunktet være svært skeptisk til.. Tidligere hadde han visst også satt fyr på den nye fritidsbåten sin. Hva var det neste han ville tenne på?


Til tross for denne store faren som truet, bestemte vi oss for å vise vår fryktløshet, og konsentrere oss om drikkingen. Vi hadde jo mye god karsk og øl som måtte inntas før helga var omme. Utpå natten, når vi var kommet i rett stemning, bestemte vi oss for å gå i gang med møteplanen :

1 Løse verdensproblemene
2. Kvinnfolkprat / Tips til hva de kan gjøre for å behage oss mer.
3. Kåring av Äcklingen storfiskmester. Fisk i klassen fra 10 kg+
4. Ringe Lars Meidel jevnlig utover natten, for å holde ham våken slik at han ikke gikk i koma pga. ”magesykdommen”.

Lørdag våknet vi til den gode lukten av kaffe, og egg & bacon. Knut var bevisst på at vi ville klare å møte dagens utfordringer bedre om vi fikk god og næringsrik mat i kroppen.


Sunne norske gutter klar for dagens gjøremål.

Den første oppgaven vi ble stilt overfor, var å sitte i en båt i full storm, samtidig som vi drakk øl. Oppgaven gikk bra helt til Knut viste svakhet ved å bli kvalm. Vi skjønte raskt at naboen hadde infisert ølet vi drakk, og like etterpå fikk også Erik, Jon Arne og Pål problemer med magen.


Tøffe karer på vei ut til det frådende storhavet. Men snart ble vi innhentet av realitetene.

Til tross for dette klarte Pål å styre båten tilbake til land på en mesterlig måte. Han tok også ansvar ved å fange noen sei, som han matet de sultende måsene ved land med. Vi andre syntes det var bra at han slo et slag for denne utryddingstruede fuglearten, som visstnok kun fins ved Avløs.

Tilbake i land kunne vi til vår forskrekkelse se at bålet hyttenaboen hadde laget, hadde vokst ”flere meter” i høyde siden dagen før. Vi skjønte nå at han mente alvor.


Naboen med det enorme bålet han hadde satt opp utenfor hytta.

Dette kunne ikke forstås som noe annet enn en krigserklæring. Pål kjente til et våpenlager på øya, og fra det rekvirerte han pistol og gevær, samt flere tusen skudd. Tiden var inne for å vise hva Valhall karsk og fiskelag var bygd av. Tidligere hadde vi kjempet mot svensker i Jämtland. Nå var tiden kommet til å måle muskler mot denne karen fra Sula. Pål mente at det kanskje kunne befinne seg flere inne i hytta hans. Vi måtte være foreberedt på det meste.

Siden verken Jon Arne, Knut eller Erik var vant med å bruke våpen, ble det arrangert øvelsesskyting. Der ølbokser og klesstativ fungerte som mål. Knut viste raskt sitt talent som skarpskytter, mens Jon Arne ikke ikke helt visste hvilken vei skuddene skulle settes i geværet.


Både Erik og Knut viste stort talent som skarpskyttere.

Pål som allerede var utlært som skytter, benyttet anledningen til å slappe av litt inne i hytta (les : obligatorisk ettermiddagslur), før kampene startet.


Ølboksene fungerte glimrende som "targets" for de skyteglade karene.
Heldigvis hadde vi (nesten) rukket å drikke opp innholdet i dem før de ble skutt i stykker.

Etter at vi andre hadde skutt ølboksene sønder og sammen, tok vi en liten pause, hvor vi gikk opp på en høyde over hytta for å nyte det vakre synet av øygarden øst for Frøya. Og for å følge naboens bevegelser. Hadde han satt opp noen geværstillinger? Og når ville han fyre opp bålet?


Erik og Knut rekognoserte landskapet. Først utover mot storhavet, deretter innover mot naboens hytte.

Etter at Pål hadde fått tatt seg en røyk og en karsk var vi klare for krig.


Pål har fått seg en røyk og en karsk, og er klar til å gå i krigen.

Vi ventet spent i mange minutt.. Når ville naboen angripe? Speidere ble sendt ut, tilsynelatende for å slå lens, uten at noen aktivitet i nabohytta ble registrert. Vi skjønte da at han hadde overgitt seg i møte med overmakten. Bilen - som hadde sperret innkjøringen til hytta vår – var også flyttet. Vi tok det som et tegn på overgivelse.

Lettet og glad over krigens utfall, bestemte vi oss for å kjøre oss en tur for å få oss en matbit. Turen gikk først til Titran – helt sørvest på øya – men der var kafeteriaen som tidligere serverte mat, lagt ned. Hadde naboen brukt den brente jords taktikk, for å hindre oss i å skaffe matforsyninger? Ikke vet vi.


Her på Titran pleide det å være et serveringssted før. Nå var det ingenting igjen.
Hadde naboen en finger med i spillet?


I stedet dro vi til hovedstaden på Frøya hvor utvalget var bedre. Vi endte opp på et tyrkisk gatekjøkken hvor vi bestilte kebab. Pål som tidligere hadde kjempet i Krimkrigen var skeptisk til tyrkisk kebab, så han bestilte pizza i stedet. Og kanskje var det like greit, for ”kebaben” viste seg å være stekt kjøttdeig. Med litt pommes frites til. Men hva kan man forvente så langt ute til havs. For det jeg visste var vi halvveis til Island.

Lørdagskvelden gikk med til drikking, fiskeskrøner, kvinnfolkprat, og Trivial pursuit med fokus på 80-tallet. Knut syntes spillet var kjedelig, mens Pål lurte på om Jon Arne hadde jukset, ettersom han visste hvilke 3 land som ble medlem av EU på 80-tallet.

Søndagen gikk med til vasking, rydding og skitprat. På vei hjem var vi først en tur innom onkelen til Pål, der vi hjalp til med å bære på plass en flere tonn tung badestamp. Deretter stoppet vi i Hitra sentrum hvor vi inntok et nytt måltid med pizza og kebab. Kebaben smakte som den skulle, mens Erik og Knut først måtte dele en liten pizza. Men etter at Knut hadde vært en tur inne på kjøkkenet og fortalt tyrkeren (sikkert broren til han med kebaben på Frøya) at han var medlem av Valhall Kars & Fiskeklubb, ordnet ting seg.

Turen ble avsluttet på bensinstasjonen på Sandmoen der regningen fra Kåre K. fiskeforening A/S ble delt på fire. Vi var enig om at turen hadde vært vellykket, og at vi hadde løst utfordringene som møtte oss, på enn måte som var Valhall Karsk & Fiskeklubb verdig.


4 fornøyde gutter på tur.

Vi vender nå blikket fremover, og ser fram til neste tur. Vi håper at Lars` mageproblemer har gitt seg til da, og at åkeren til Ole har tatt vinterferie, slik at vi blir fulltallige.

Referent: Jon Arne

Red.anm.: Du husker faen så mye til å være førstereisgutt og hangaround. Poenget er at ingen skal huske en pøkk fra turene!!