SURNADAL, NORGE. 2010


Fast fisk !!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!



18. til 20. juni var det igjen tid for tøffingene i Karsk og Fiskeklubben til å følge urinstinktet og søke ut i den ville naturen, mens damene tok ansvar for hus og barn. Som tidligere avtalt var det Surnadal - og hytta karskbror Ole har der, som var mål for turen.

I forkant av turen hadde vi et møte på Golfklubben på Byneset. Etter møtet ga Ole, som er klubbens ubestridte golfess (den eneste som har spilt overhodet) oss audiens på golfbanen. Han ville se om det i det hele tatt var noe vi ikke kunne, sa han. Han hentet noen bøtter med baller og pekte på gressplenen. “Slå i den retningen” fikk vi beskjed om. Som så ofte før viste vi vårt medfødte talent når det gjelder nye utfordringer, så golfballen ble slått både 150, 200 og 300 meter, stort sett i riktig retning. Etter å ha gjort oss fortjent til golfkortet, dro vi videre til selve golfbanen der vi hadde det morsomt med å ragge rundt i de små batteridrevne golfbilene. Det utviklet seg til å bli et rallyløp som gikk over 18 hull, der Knut og Pål brukte ufine midler for å komme seg foran Jon Arne og Lars.

Det så ikke alt for lovende ut da vi satte kursen mot Surnadal fredag ettermiddag. 3 av klubbens 7 medlemmer måtte melde avbud av ulike årsaker. Først ute med å melde avbud var Jonny. Han var i utgangspunktet veldig ’keen’ på å bli med. Men han stilte noen små krav før han kunne si ja til turen : ”Lukter svidd lang vei dette! Jeg skal se om jeg får dispens for å være med. Men dette er viktig:
18. juni kl. 20:30: England-Algerie, TV 2 HD
19. juni kl. 13:30: Nederland-Japan, TV 2 HD 
20. juni kl. 20:30: Brasil-Elfenbenskysten, TV 2 HD
Håper Ole har TV2 på hytta, for disse kampene vil jeg ikke gå glipp av!!”
Men Ole hadde ikke TV på hytta, og vi er ikke kjent for å være noen syforening som sitter og glor på TV når vi er ute på tur. Så dermed valgte Jonny å melde pass. Jonny : ” Tror jeg blir hjemme da!”

Nestemann til å melde avbud var Erik. Han og samboeren hadde tatt turen nordover med varevogna si – en bil som nettopp var blitt totaloverhalt av Norservice i Trondheim. På veien hjemover fikk han motortrøbbel på Saltfjellet. Bilen ble satt på verksted i Mo i Rana, og deler bestilt opp. Han og samboeren måtte derfor innlosjere seg på hotell der oppe, noe som betydde at han ikke kunne være med på karsktur.
Lars var ute på jobboppdrag på et fiskeoppdrettsanlegg på Sunnmøre, og skulle etter planen møte oss i Surnadal på veien hjemover. Men fredag hadde han takket ja til et måltid med oppdrettslaks - og det skulle han aldri ha gjort, for magen hans tåler ikke oppdrettslaks (hvem tåler det egentlig?). Resultatet ble magesjau, og mange timer på ringen. Så han valgte å kjøre direkte hjem, for heller å søke trøst hos samboeren sin. Vi mente at han heller burde blitt med oss til Surnadal for å drikke karsk. Det ville garantert gjort ham frisk. 
Det ble derfor Pål, Ole, Knut og Jon Arne som skulle forsvare Karskklubbens ære i møte med nordmøringene.

Det skulle vise seg at heller ikke været var på vår side på turen. I avisene i dagene forut var det varsel om 5 års flom – noe som skulle vise seg å stemme. Og da vi kom fram til Oles hytte, var ikke temperaturen mer enn 6 grader. Utover kvelden sank den til 3 grader. Når det i tillegg regnet kraftig, ble det bestemt at fisketuren vi hadde planlagt samme kveld ble avlyst, og at vi heller skulle tilbringe kvelden i Oles hytte med god drikke, noe som egentlig var en god ide. For hytta til Ole var godt egnet til karskdrikking, romslig og trivelig som den var. . Alle jublet for denne avgjørelsen og Ole satte over kaffen. Jon Arne har fått totalforbud mot å lage kaffe (kommer egen sak på hvorfor senere), så han var først på plass ved bordet, hvor han stort sett satt hele kvelden bortsett når han var ute og “vannet gullfisken” sin.

Utpå kvelden fikk vi også besøk av noen innfødte surnadalinger som hadde hytte i nærheten. Trivelige folk, og karsk drakk de gjerne.
Ole som er koblet til strømnettet til den ene hyttenaboen, syntes det var helt greit å betale det han skyldte med et par kopper karsk.

Pål er opptatt av at Valhall Karsk og Fiskeklubb skal være mer enn en rølpegjeng uten mål og mening. I forbindelse med denne turen hadde han derfor bestilt opp kopper med bilde av oss, samt klubblogoen. Noe vi satte pris på. Da turen var over hadde ingen klart å knuse koppen de fikk utlevert. Neste gang når Lars er med, er det ikke sikkert at den statistikken holder seg like bra..

Lørdag morgen disket Ole opp med egg og bacon, deretter bar det ut i regnet for å prøve fiskelykken. Og mens ’fiskeklubb’ tidligere ikke alltid har vært like passende, levde vi opp til navnet denne gangen. For vi stod nede i strandkanten i mange, mange timer i håp om å få napp. Men det var tydelig at det kalde vannet gjorde ørreten daff, for vi slet med å få noe på kroken.
Dvs. Gammellensmannen i Surnadal, som hadde vært på besøk på hytta kvelden før, dro opp to ørret på veien fra båtplassen og bort til der vi stod, da han skulle takke for sist. Vi følte oss ikke så smarte da, ettersom vi hadde stått der i flere timer allerede uten å få noe på kroken.

Det har etter hvert utviklet seg til en konkurranse blant oss turvante fiskekarene om hvem som klarer å få fisk. Jon Arne har en tendens til å ty til skitne triks for å hindre at de andre får fast fisk på kroken. Pål husker med gru på Åre-turen der Jon Arne tilfeldigvis “mistet” stangtuppen på den splitter nye og styggdyre Guideline-stanga si.

Etter at alle hadde pakket ut og montert fiskeutstyret sitt så tråkket Jon Arne “tilfeldigvis” på fiskestanga til Knut slik at den gikk i tusen knas. “Ooooppps, så klønete av meg” sa han mens han skjulte et lurt smil. Dermed var han i gang igjen. Men klok av lærdom hadde Pål tatt med en ekstra stang til turen som Knut fikk låne. Hva man skulle gjøre med Jon Arne var en annen sak. Det var grenser på hvor mange fiskestenger som kunne kjøpes inn. Så han ble bundet fast i en gammel furu nede ved vannet. Der fikk han stå med fiskestanga si, på trygg avstand fra de andre. En stund så det ut som at han hadde tenkt å ødelegge for seg selv også, slik som han rotet det til med snøret, i tillegg til at han klarte å sette fast sluken i sjøbunnen flere ganger.

Rundt lunsjtid tok vi en pause fra fiskingen, for heller å dyrke den sosiale siden ved friluftslivet. Gammel-sheriffen og kona hadde nemlig invitert oss på kaffe på hytta si, og godt oppdratt som vi er takket vi ja til invitasjonen.

Det var tydelig at lensmannen på Åre hadde kringkastet det glade budskap, og at til og med lensmenn på Møre hadde hørt om Valhall Karsk & Fiskeklubbs fortreffelighet - og gjerne ville bli bedre kjent med oss.

Hytta deres var svært vakker, med mange fine detaljer som lensmannen selv hadde utformet. Det var nesten som å  komme til Kongsgården i ”Askeladden og de karskglade hjelperne”. Frua i hytta satte fram lakrisbåter, som var godteri vi ikke hadde smakt siden vi var små. Til dette serverte hun brandy som hun mente passet perfekt sammen med lakrisbåter. Så der satt vi og drakk brandy mens vi tygget lakrisbåter for å glede vertskapet.
Etter å ha fått næring i kroppen var vi klar for nye timer nede ved vannkanten, på jakt etter storørreten – vel, egentlig var det det samme hva vi fikk, så lenge det ble fangst. For at vi ikke skulle tørste hadde vi med oss gode råvarer, slik at vi fikk blandet oss en karsk hver. Karsken hjalp også mot det kjølige været.

Fangst ble det omsider. Etter noen timers fiske satte Knut plutselig i et kaillkauk da han fikk den på kroken og det så ut som han hadde fått et epileptisk anfall der han stod og sveivet inn. Ingen tvil om dette var storfisk, så etter at Pål fikk summet seg (han skvatt ikke rent lite av kauket) fikk han dratt inn sin egen sluk og tatt frem hoven. Denne skulle vi ikke miste!! Etter en lang kamp mellom fisk og fisker viste fiske seg i all sin glans. Pål som er en smule nærsynt så ikke fisken før den lå og sprellet foran støvlene hans. Han fikk den omsider i hoven og løftet den på land. Det var en bitte bitte liten rør på 300 gram, selv om man skulle trodd det var en 10-kilos ørret ut ifra faktene og stønningen til fiskeren da han sveivet inn.
Glad og fornøyd tok Knut seg en karsk og så ut som han hadde vunnet 7 millioner i lotto! Men han hvilte seg ikke på sine laurbær. Ikke lenge var han i full gang igjen. Og man tror det ikke før man ser det, men ikke lenge etterpå fikk han enda et napp. “Stor fisk ja. Gjør klar håven!” sa han, og begynte å lage de samme lydene og de samme rare kroppsbevegelsene som da han dro opp den første. Pål stod med sneipen i kjeften og foretrakk ikke en mine. Den har vi hørt før, tenkte han og ignorerte kaukinga fra karen ved siden av. Ole derimot, som er litt mer godtroende, sprang og hentet håven og gjorde seg klar. “Har aldri tatt opp fisk med håv før”, sa han. “Dette blir kult”.
Etter en ny kamp mellom fisker og fisk kom fisken endelig til syne. “Æ ser den” ropte Ole og sprang mot fisken med håven over skuldra. Deretter slo han, golfspilleren som han er, håven ned i vannet og traff fisken med kanten rundt nettet slik at den ble slått på land som et prosjektil og knakk nakken umiddelbart da den traff ei trerot som lå et stykke oppi bakken. Det eneste han glemte var å rope “Fore” da fisken strøk over hårfestet til Pål med en slik fart at sneipen ble blåst til sjøs.

820 gram!!!! Nesten et helt kilo!! Ny klubbrekord!!
Knut så veldig fornøyd ut og blandet seg en ny karsk, satte seg på en stein og fikk et skjevt og stolt smil som han hadde helt til vi dro hjem igjen. Han går vel rundt og smiler det samme smilet den dag i dag.


Vi var så ivrig på fisking, at det ble sent på kveld før vi var tilbake på hytta. Middagen ble ikke inntatt før i 10 tida på kvelden. Ørreten som Knut hadde fanget ble grillet sammen med koteletter, pølser, og bakte poteter. Ole mente det var smart å legge potetene i folie nede sammen med grillkullet. Og det fungerte bra, men enkelte av potetene ble liggende midt i flammene, og ble derfor sort rett gjennom, og lite delikate å spise etterpå. Ørreten derimot, smakte fortreffelig.

Mens vi satt der ute i 3 grader og feiret midtsommer og hygget oss med maten, kunne vi også glede oss over den storslagne utsikten, med Solåsvatnet i forgrunnen og Trollheimen i bakgrunnen – et imponerende skue.

Etter maten flyttet vi oss innendørs, der vi hygget oss med karsk og øl. Utover kvelden og natta penset vi praten inn på politikk, og da særlig fagforeningenes rolle i arbeidslivet. Det ble ganske klart at vi stod laangt fra hverandre i synet på det. Knut og Jon Arne er begge aktive innen fagforeningsarbeid, mens Pål og Ole er mer skeptisk til det å organisere seg. Når vi begynte å diskutere LOs pengestøtte til Arbeiderpartiet holdt det på koke over. Ole ble rett og slett forbannet da Jon Arne forsvarte ordningen, mens Jon Arne ble sint på Ole fordi han ikke fikk komme til orde og svare på anklagene. Men like etter var vi alle like gode venner.


Mens Jon Arne og Ole kranglet satt Pål og spilte fredspipe

Søndag morgen våknet vi igjen til den gode lukten av egg og bacon. Før vi dro hjalp vi Ole med å flytte noen paller, og rydde opp i noe materiale som lå og slang. Vi slapp heldigvis å vaske hytta etter oss, ettersom Ole mente det var unødvendig : ”Det kjæm kvinnfolk næste helg som kainn ta sæ av det.”

Etter å ha holdt ut med regn og atter regn de tre dagene vi var i Surnadal, tittet sola fram i det vi skulle dra - og vi fikk virkelig se hvilken perle Solåsvatnet er. Gjennom kanaler er vannet koplet sammen med en rekke småvann som ligger lenger nord, slik at man kan padle nesten en mil før man må snu. Lensmannen fortalte at det var muligheter for å få lånt kanoer av hytteforeningen på stedet, slik at man slapp å kjøre de helt fra Trondheim. Tanken på å padle kano i det vakre landskapet, samtidig som vi fisket, gjorde at vi med en gang kunne si at Surnadal kom til å bli besøkt av Valhall Karsk og Fiskeklubb pånytt på et senere tidspunkt. Forhåpentligvis med et bedre oppmøte enn det som var tilfelle denne kalde og regnfylte helga.

Turen hjem gikk fint, og takket være Påls hensynsfulle kjøring (les : lusekjøring) slapp vi å bli stoppet i fartskontrollen på Meldal.
I motsetning til tidligere turer var vi faktisk opplagt når vi kom hjem. Og vi hadde ikke drukket mer enn at vi faktisk husket hva vi hadde gjort. Pål mente derfor at han kunne skrive reisereferatet denne gangen : ”Husker jo alt som skjedde på denne turen til en forandring.”
På neste tur satser vi på å få dobbel så stor fangst, og huske tilsvarende lite av det vi har gjort.