ÅRE, SVERIGE - 2011


Ikke siden turen til Hitra i september 2010 hadde Valhall Karsk og Fiskeklubb vært ute på tur sammen. Like fullt hadde tiden fram til Åre turen i februar 2011 vært svært begivenhetsrikt, med mange hyggelige opplevelser. Vi hadde gått til innkjøp av en gammel notbåt fra 1951 som vi umiddelbart døpte om til H/B Karsk. Vi hadde arrangert et vellykket julebord hjemme hos Ole, der også kjerringene var invitert. Og vi hadde blitt rikskjendiser etter å ha deltatt på Truls Svendsens program "Svendsen om Hansen og Jensen" på TV2, der vi forkynte det glade budskap om karskens fortreffelighet.

Høsten 2010 var en begivenhetsrik tid for Valhall Karsk og Fiskeklubb.
Å vise ansiktet på TV i beste sendetid gikk ikke ubemerket hen hos kjente og ukjente. Velig mange hadde fått med seg programmet, og kommentarene var mange i ukene etterpå. Lars var den som virkelig fikk sine '15 minutter med berømmelse' i dette programmet, og som vil bli husket for kommentaren "60% er ingenting det. Det her e 92% det", har fått sin egen fanside på nett.

I forkant av Åre turen hadde vi et medlemsmøte hjemme hos Ole der vi diskuterte hvem som skulle ha med hva, og vi tok oss en tur ut i båthuset for å beundre H/B Karsk. En fagmann hadde vært på besøk og vurdert tilstanden til båten, og konkludert med at den ikke trengte større oppussing. Likefullt hadde vi ennå ikke fått på plass en motor til vidunderet, så annonsene på Finn.no vil nok bli studert jevnlig en stund til.

Det ble bestemt at vi skulle dra oppover til Åre torsdag i stedet for fredag, slik at vi fikk mer ut av helga. Tross alt var det ikke et lite antall liter med alkohol som først skulle smugles over grensen og deretter skylles ned, så en dag ekstra ville komme godt med. Ikke minst sånn at levra fikk seg et pusterom i ny og ne.


Medlemsmøte hjemme hos Ole i hans residens

Like positivt var det ikke at Lars vurderte å droppe karskturen pga. et arbeidsoppdrag i Bergen samme helg. Vi andre mente at han burde prøve å få flyttet Bergensturen til en annen dag, men skjønte at pliktene på jobb gikk foran karskdrikking i Åre. Men da Erik kom og hentet Jon Arne, Knut og Ole på en parkeringsplass på Vikåsen torsdag formiddag, var Lars på plass i varevogna sammen med Pål og Jonny - til alles overraskelse. Slik at vi for første gang på et år var fulltallig på en medlemstur.

Lars smilte lurt da han ble spurt hvordan han hadde klart å blidgjøre arbeidsgiveren, og fått fri fra jobben. Nå viste det seg at realiteten var stikk motsatt - Lars og sjefen hadde kranglet så heftig at Lars ble oppsagt på dagen! Overfor sjefen hadde Lars uttrykt stor skepsis til bilen han ble tilbudt til Bergensturen, fordi den hadde flere graverende mangler kjøreteknisk (visstnok ble bilen avskiltet like etter, i en rutinekontroll). Men både vi og Lars visste at den egentlige! årsaken til at han ikke ville dra til Bergen var at han var karsktørst, og heller ville tilbringe tiden i badestampen til Erik enn å fryse ræva av seg i en oppdrettsmære i Hordaland.

Vi viste stor sympati med den arbeidsledige ved å kaste de tomme ølboksene etter ham i bilen på veien oppover til Åre, slik at han kunne tjene noen kroner til livets opphold med flaskepanten de ga. Jon Arne som har kontakter i dagligbransjen, mente han kunne ordne jobb til Lars i flaskemottaket på Obs! noe Lars satte pris på.


Ville DU ha ansatt denne mannen ??????

Allerede på Stjørdal ble den første stoppen på turen gjort unna, da magene til de 7 stolte menn måtte fylles opp med fast føde (les : hamburger), slik at de var bedre rustet til det store inntaket av alkohol som turene til Åre krever. Man drikker ikke på tom mage! Ole som er kasserer og innehaver av klubbens gullkort med en karskkopp inngravert, tok seg en tur innom Prix for å kjøpe inn mer snacks og øl.


Glade gutter på Statoil Stjørdal etter å ha pakket innpå med hamburger

Neste stopp ble gjort på Konsum på Storlien, der en tjuvsvenske solgte rosa nattkjoler og bjørnefitter. Etter å ha beundret de fine kjolene valgte tilslutt Ole, Pål, og Lars å gå for bjørnefittene. Luer som kom godt med i dagene som fulgte, da temperaturen krøp ned mot 28 minus.

Vel framme på hytta til Erik i Duved ble vi møtt av Oddbjørn, kompisen til Erik. Etter hva Erik fortalte skulle Thorbjørn være sjåfør for oss når vi trengte det, noe vi syntes hørtes ut som en god ide. Det skulle snart vise seg at Odd-Bjørn hadde helt andre planer for helga enn bare å være sjåfør for Valhall Karsk & Fiskeklubb - han ønsket å bli medlem av klubben! Intet mindre. Kanskje var det de mange historiene om vårt enorme dametekke, og kjendisstatusen vi hadde oppnådd etter å ha vært på TV2 sammen med Truls Svendsen, som hadde gjort inntrykk? Ikke vet vi. 
Det skulle snart vise seg at Kolbjørn ikke hadde planer om å kjøre oss noe sted. Ihvertfall ikke torsdag kveld. I stedet virket det som om han trodde at det å konsumere størst mulig mengder alkohol ville gjøre inntrykk på oss, og gjøre det lettere for ham å bli medlem av klubben. Men den enste han gjorde inntrykk på var den jämtlandske elgen, som han ropte på flere ganger i løpet natten. Dagen etter kunne Gunnbjørn stolt peke ut alle stedene i snøen der han hadde kastet opp. Noe som selvfølgelig imponerte oss andre.

Ellers var torsdag kveld en litt trist start på turen for oss andre, da vi tidlig gikk tom for mat. Og med en fyllesjuk sjåfør som lå inne på stua og jamret seg var det ingenting som tydet på at kjøleskapet ville bli fylt opp med det første. 


Sjåfør Kolbjørn kom ikke lengre enn til Eriks sofa torsdag kveld.

Hyggeligere var det å sitte i stampen og glede seg over at vi endelig var ute på tur igjen, langt unna kjas og mas hjemme. Og selvfølgelig hadde vi mengder med heimert som det gikk an å lage god karsk ut av, bare man husket å ha i kaffen først. Jon Arne som ikke er noen stor karskdrikker, men destod mer glad i cheese doodles låste seg inn på soverommet, så han slapp å dele med de andre. 


Lars og Knut diskuterer om hva som skal oppi koppen først; kaffe eller HB

Guttene i Valhall Karsk & Fiskeklubb hadde vært ute en kald vinterdag før, så vi lot ikke mangelen på mat og drikke stoppe oss. Fredag morgen var Kolbjørn alt annet enn kjørbar, så Ole og Knut tok ansvar og kjørte inn til Åre for å hente nødvendige forsyninger. Etter at vi hadde fått i oss egg & bacon og en shot Riga Balsam som Pål hadde kjøpt på et apotek i Latvia, var vi klar for dagens utfordringer.


"Kaillkarsk"

Pga. ulike ønsker for dagen ble det bestemt at klubben skulle dele seg i to. Ole, Knut, Jonny og Erik valgte å finne fram slalåmskiene sine og sette kurs for Åre, et av Europas beste vintersportsteder. Mens Jon Arne, Pål og Lars valgte å følge klubbens statutter, og prøve fiskelykken i naturskjønne omgivelser på innsjøen Öster-Noren. Eller det vi trodde var en innsjø..
Solen skinte, det var vindstille, og alt lå til rette for en fin dag med isfiske, der de tre brave menn skulle sørge for at de andre kunne glede seg over nystekt stor-ørret til middag. At det var 20 minusgrader var ingen hindring. For å slippe å slite seg ut ved å gå ned til sjøen valgte Pål og Lars å bruke snøscooteren til Erik, mens Jon Arne som er glad i å gå på ski valgte å komme seg ned på egen hånd. Pål som først skulle prøve scooteren hadde problemer med å styre den i riktig retning, og da var det ikke snakk om venstre/høyre. Neida, inntil han fikk kontroll over den så det ut som om han prøvde å bruke den som borremaskin, der han gravde seg ned i bakken, mens mose og lyng skvatt veggimellom.

Etter å ha borret 4 hull i isen, og senket ned snørene syntes Pål at det var på tide med en pause. Først prøvde han å legge seg til å sove oppe på snoscooteren, men da det ikke gikk bestemte han seg for å sette kursen tilbake til hytta, og ta den obligatoriske ettermiddagsluren der.

  
Gutta på isfiske

Jon Arne som syntes det var litt tidlig å avbryte fisketuren etter en halvtime valgte å bli igjen på isen, bla. for å leke naturfotograf.


         
Ole og alpingjengen var først innom Systembolaget og handlet med klubbens gullkort. Bla. 4 brett med øl i tillegg til annet godt for tørste struper. Deretter kjørte 'Koolbjørn' karene bort til Kabinbanen. Målet var å starte med en 'Bärsj & Jäger' på resturanten på toppen av Åreskutan (1420 m.o.h.) Dessverre hadde Kabinbanan tekniske problemer så de ble nødt til å ta diverse stolheiser og faktisk stå på ski noen etapper før de nådde toppen. Det var et fantastisk vær med sol fra klar himmel, 13 friske blå, og en fryd å kjøre i de velpreparerte løypene.


Karskgutta kaster glans over skibakkene på Åre.

Men som alle vet er det ikke ufarlig å drive "ekstremsport". I det de skulle gå ombord i den største stolheisen som tar 8 personer (pr. stol), hadde våre menn opptelling, da det er viktig å holde sammen når  man er i det store utland. Stor var derfor overaskelsen når de nådde toppen og oppdaget at Erik ikke lenger var blant dem. Like før de satte i gang en stor leteaksjon med lavinehunder og helikopter dukket Erik heldigvis opp igjen. Han hadde snudd seg etter en "snygg flicka" i det de besteg heisstolen, fått en rotasjon, og falt av. Selv for en garvet alpinist er det fort gjort å la seg distrahere av det annet kjønn.

Tilslutt kom de gode representantene fra Valhall Karsk & Fiskeklubb seg inn på topprestauranten, og fikk seg en velfortjent dram. De fikk også tid til å se en utstilling av antikke ski og skiutstyr. For Ole var det ekstra moro å se at de hadde utstilt ski som var helt makan til de han hadde på bena!
Deretter suste det norske alpinlaget ned bakkene i solsteika til neste restaurant, tok en ny dram der, og dro videre til neste vannhull som var Fjällgården. Her ville Jonny og Erik fortsette med 'Bärsj & Jäger'. Knut og Ole ville heller opp på toppen igjen og kjøre off-pist ned, og forhåpentlig finne tilbake til Fjällgården igjen før det ble mørkt. Det klarte de så vidt, men det var VELDIG! bratt og hadde de ikke vært så erfarne alpinister hadde det nok blitt lavinehunder og helikoptertransport tilbake til afterski.


Bratte bakker er ingen hindring når man skal på Afterski!

Det ble en umulig oppgave for Knut og Ole å komme inn på Fjällgården på afterski og bli gjenforent med Jonny og Erik. Det var 250 meter med kø av tørste skigåere. Knut og Ole dro derfor videre ned til Åre by og gikk rett inn på Walmanns Dippan. Her var det full rulle med musikk, brudar, og dertil passende drikke.



Når showet var over ble Ole, Knut, Jonny  og Erik hentet av "Koolbear" som kjørte dem rett til stampizzasjappa hans, hvor de fikk trykt ned noen pizzaer. De vurderte en stund å ta med noen pizzaer tilbake til isfiskerne, men de slo det fra seg ettersom det hadde tikket inn noen sms-er som antydet at de hadde fått store mengder fisk. Men å si at fangsten hadde vært bra var nok å ta i litt! 

Karene på hytta var mer enn klar for en pizza eller tre. Så da Ole og co. kom hjem og det ikke var noen pizza å se, ble det en gedigen nedtur for Lars, Jon Arne og Pål, noe alpinistene som var gode og mette på pizza fikk høre så det holdt. Jon Arnes pytt i panne med egg ble ikke inntatt med den samme entusiasmen som en nystekt pizza ville blitt.

Pål som er svoren karskkaill, og nesten ikke drikker øl, lurte også på om det var i overensstemmelse med karskklubbens vedtekter å bruke penger fra klubbkassa på 4 brett med øl. Irritasjonen over ølkjøpet må sees i sammenheng med den manglende pizzaen. Etter en liten diskusjon kom vi til enighet om fordelingen av pengebruken.


Pål's elegante flaske med årgangsheimert fra Trøndelag .. som han selvsagt foretrakk fremfor øl.

For guttene som hadde vært i fjellet smakte det ekstra godt med en karsk og en tur i stampen da de kom tilbake hytta - sliten som de var i kroppen etter dagens strabaser.
Senere på kvelden var det tid for klassikeren 'Jonnys quiz', denne gang med Sverige som tema. Selv om vi alle hadde tilbrakt mye tid i Sverige, viste det seg at det neppe kan ha vært i edru tilstand. For kunnskapen om broderfolket var langt fra imponerende. Bla. var det ingen som visste hva statsministeren i landet het. Pål vant som vanlig quizen da han svarte rett på 6 av de 20 spørsmålene.
Fredag kveld var det 28 minus ute, uten at det plages oss som satt inne på stua nevneverdig. At det var litt kaldt i entreen hadde heller ikke noe å si, ettersom det ga en fin temperatur på ølet vi oppbevarte der.


Frisk temperatur i yttergangen!

Lørdag morgen var det igjen tid for inntak av egg & bacon. Deretter ble det bestemt at alle medlemmene av klubben skulle være med ned på isen for å fiske og kjøre ski. Ole som fortsatt var i ekstase etter den fine opplevelsen i Åres skibakker dagen før, syntes at det hadde vært moro med en tur til, men valgte likevel å bli med de andre. Jonny, Pål og Jon Arne dro ned til isen først, bla. for å sjekke om vi hadde fått napp på snørene som var satt ut dagen før. Nå fikk vi aldri svar på det, ettersom hullene vi hadde boret hadde fryst igjen, og det var umulig å hakke hull i den tykke isen for å frigjøre snørene. Bedre ble det ikke da Jon Arne like etterpå 'ved et uhell' tråkket på fiskestanga til Pål, med skia si, så den knakk. Han innehar klubbrekorden ved at han hittil har knekt 3 fiskestenger.


Beviset på at Jon Arne iallefall prøvde å få fisk. Det er håp i hengende snøre!

Enkelte har en lang vei å gå som god karskfisker skal bli.
Det ble tilløp til dramatikk på isen da det begynte å knake i den. Jonny var rask med å starte opp snøscooteren og flytte den lenger unna munningen der vi hadde base. Også Jon Arne og Pål fant ut at det var greit å flytte seg noen meter, sånn for sikkerhets skyld. Mens vi stod der fikk vi besøk av de hyggelige naboene til Erik. De innrømmet at de aldri hadde fisket i sjøen, enda de bodde rett ved den. Vi begynte å ane ugler i mosen.


Jonny fant seg godt til rette på snøscooteren. Unntatt da det knakte i isen under ham.

Som sagt var det meningen at de andre også skulle finne veien ned til isen, men tiden gikk og verken Lars, Ole, Knut eller Erik dukket opp. Jonny kunne da fortelle at Erik hadde fått besøk av en gammel kompis som hadde hørt rykter om at Erik var på hytta uten samboeren, og derfor våget seg innom en tur. Det endte derfor med at de utsatte fisket og istedet benket seg til med hver sin karskkopp - forståelig nok. Etter å ha fått varmet opp kroppen innvending og kastet ut inntrengeren, klarte de å rote seg ned til isen, der Jon Arne og Pål hadde ventet så lenge at de nesten hadde frøset fast i isen.

Nytt fiskeustyr var tatt med ned og nye hull ble boret i isen - det første et godt stykke ut på den store sjøen. Men i det isborret skulle trekkes opp var det fullt av gjørme! Det var nesten så vi ikke trodde det vi så. For det var ingenting ved formasjonene rundt oss som tydet på at vi hadde havnet på en øy. Likefullt var det nettopp det som måtte ha skjedd.


Det er typisk norsk å finne olje når man egentlig borer etter vann.

Vi ble da enig om å forflytte følget på 7 personer til den andre siden av sjøen, for å sette opp base der. Ettersom vi hadde bange anelser om at utbyttet av fiskingen ikke ville bli all verden, hadde vi tatt med pølser og hamburgere som vi kunne grille. Og Erik som er en liten Reodor Felgen hadde kommet opp med den glupe ideen å montere en tønne på et par meier, som vi kunne brenne ved oppi.


Eriks geniale patent: Flyttbar grill

Denne tønna ble festet bakpå hengeren som hang etter snøscooteren. Og bakpå der igjen hang Ole, Knut, Jonny og Jon Arne etter på ski og slalåmski. Mens Pål, Lars og Erik satt på scooteren, og i hengeren. Farten var oppe i 60 km/t, uten at det skremte de som hang på bak. For Jon Arne som var den eneste som brukte langrennsski gikk det overraskende bra - helt til det ikke lenger gikk så bra.. For fra å stå oppreist - tilsynelatende med full kontroll, til han lå med ansiktet gravd ned i snøen/isen, gikk det max et halvt sekund. Han rakk ikke å reagere før han lå der med kjeften full av snø. Det så nesten ut som om han prøvde å bruke hodet som isborr. Heldigvis gikk det bra, både med hodet og føttene. Bindingene på skiene løste ut slik de skulle, sånn at han ikke fikk vridning som kunne vært skummel. Etter dette mistet Jon Arne lysten på å henge etter på ski mer, så han krøp opp i hengeren sammen med Erik og satt skjelvende der til følget kom fram til bestemmelsesstedet.

Framme på andre siden av Öster-Noren slo vi leir. Vi fant fram både øl og Jägermeister, og kokte oss kaffe sånn at vi fikk blandet oss en karsk. Vi grillet også pølser og hamburger, og hadde det egentlig helt toppers i det fine været.


Erik nyter en hamburger i vakre omgivelser mens Lars, Knut og Ole foretrekker en karsk.

Pål som frøs på føttene var litt mere stille enn det vi var vant til, men skitt au! alle kan ikke være happy hele tiden. Bedre ble ikke humøret da vi gjorde nye forsøk på å borre oss gjennom isen og ned til vannet. For selv om valgte to steder som lå et godt stykke ut i innsjøen, og langt fra hverandre, skjedde det samme igjen : Vi gravde oss rett ned i gjørma. Det var nesten som om noen tjuvsvensker drev gjøn med oss stolte nordmenn fra oljelandet Norge. Kanskje var det en hevn fra svartsjuka og misunnelige svensker for oljerikdommen vi nordmenn har, som de bare kan drømme om? Vi begynte også å lure på om innsjøen Öster-Noren i hele tatt eksisterte! Eller om det bare var noe turistkontoret i Åre hadde funnet på for å selge naturopplevelser.

De eneste gangene vi hadde sett sjøen var på vinteren, når den var dekket av is. Det er ikke umulig at det egentlig er et stort myrhull fullt av mygglarver som plager hyttefolket i området om sommeren. Ikke rart at Erik kun bruker hytta om vinteren.


Öster-Noren med inntegning av stedene der vi boret oss rett ned i gjørma i stedet for vannet.

Morsommere var det når vi skulle tilbake til hytta. Pål kjørte, Jonny, Ole og Knut stod etter scooteren på ski, mens Lars og Erik satt bak i hengeren og hygget seg med øl og Jägermeister. I hele tatt et komisk syn.


Glade gutter på tur!

Jon Arne valgte å tusle tilbake over sjøen/myra på ski, klok av skade. Underveis tok han bilder, bla. av det glade følget. Med scooter, henger, tønne, og 3 skiløpere hengende bak, var det ikke enkelt å få foreviget alt på et og samme bilde.


Jon Arne var redd han hadde drukket tresprit da løypene plutselig ble blå.

Kolbjørn som ikke hadde vært sammen med oss på mange timer syntes det var på tide å glede oss med sitt nærvær igjen. Så da vi kom tilbake på hytta hadde han fyrt opp i peisen slik at vi raskt skulle få varmen i kroppen. Han underholdt oss også med sine mange morsomme historier, betraktninger om livet, og generelt pratet.. og pratet. Bla. kunne han fortelle at han ønsket å dø på en verdig måte - slik som sin far, som hadde sovnet inn mens han satt i en stol. Og ikke som passasjerene hans, som hylte og skrek i det bussen kjørte utfor stupet..

Noen av oss syntes informasjonsmengden ble litt vel i overkant, så vi lurte oss ut i stampen for å få litt frisk luft og hvile øregangene. I mange minutter trodde vi at vi var trygge her, men da Kolbjørn skjønte at publikum ikke lenger var i stua, men i stampen, kom han etter og hoppet ut i. Hurra!


Stille før stormen.

Utover kvelden begynte vi å bli sulten, og i kjøleskapet var det bare pølser, bacon og annen vegetarmat, mens medlemmene av Valhall Karsk & Fiskeklubb var klar for et realt kjøttstykke å sette tennene i. Og for å få det måtte vi inn til Åre. I 8 tiden på kvelden klarte vi å rote oss avgårde, med Kolbjørn som matbetalt sjåfør. Jonny som er Mr Uheldig himself var igjen blitt "matforgiftet", og forhindret fra å bli med oss. Noe som selvfølgelig! la en stor demper på kvelden for oss andre.

Først forsøkte vi å komme oss inn på Beefalo Steak & Sushi. Sist vi var der hadde Lars forsøkt å tenne på menyen, og stikke ihjel Jonny (og bordet) med gaffelen. Jon Arne foreslo derfor at det kanskje var bedre at noen andre enn Lars som forsøkte å godsnakke med dørvakten, slik at vi fikk komme inn. Men Lars var ikke enig i den vurderingen. Han mente at han var den mest verdensvante av oss, etter alle sine jobbturer til urbane øysamfunn på Mørekysten, og krevde derfor å få prate med vakten. Resultatet var vel egentlig gitt på forhånd.. Det var bare å se seg om etter et annet sted å spise. 

Kolbjørn kunne da fortelle at Akropolis i etasjen over Beefalo serverte god mat. Nå var vi generelt skeptisk til grekere og andre strandløver, men tenkte vi kunne gi stedet en sjanse. Da vi kom inn i lokalet var det noen få gjester der, og etter et kvarter hadde vi stedet for oss selv, noe som nok var veldig praktisk (for de som hadde funnet seg et annet sted å spise den kvelden).


Pepperbiff og annet godt ble bestilt og fortært sammen med store porsjoner pommes frites. Da kelneren trodde at vi var forsynt, og han begynte å ta av skåla med pommes frites, ble han bryskt stoppet av Lars som tok seg et par potatiser til før han slapp taket på kelneren og lot ham gå. Vi fornemmet en litt nervøs stemning bak disken hos grekerne som stod der, men antok at de sikkert trodde at vi var fra fremmedpolitiet. At vi var et karsklag fra Trøndelag skulle nok ingen kunne gjette seg til.


6 over-høflige karer som forventningsfult venter på å få servert biff.

Planen var å avrunde byturen med et pubbesøk, så vi kunne få oss noe god drikke og se på livet (smällan i tväan!!). Men før vi visste ordet av det hadde vi havnet på diskoteket Country Club, som ganske raskt viste seg å ha svært lite med country å gjøre. I stedet var det et sånt hipt sted som sikkert faller i smak hos Stockholmssossen som er vant til å gå på Stureplan. At stedet i tillegg nesten var tomt for folk gjorde ikke tingene bedre. Etter at vi hadde drukket en øl hver, og Lars hadde spilt bort et par tusen på blackjack, var flere av oss klare for å dra tilbake til Duved. Erik og Ole var imidlertid ikke enig i den vurderingen. De ønsket å bli igjen for å få litt valuta for 100 kronene vi hadde betalt for å komme oss inn. Etter litt kjatring med oss andre valgte de slukøret å tusle etter, og bli med tilbake til hytta. Tross alt hadde vi masse god karsk og et visst antall ølbokser som måtte drikkes opp før vi måtte tilbake til Trøndelagen.


Erik hadde snakket om et bjørnehi i nærheten av hytta, men at det også lå et i Åre sentrum hadde vi ikke trodd.

Utover natten gikk folk og la seg, en etter en. Oddbjørn som hang sammen med oss i tykt og tynt var selvfølgelig fortsatt med oss. Lars som egentlig er tålmodigheten selv begynte å lure på om det i hele tatt var mulig å målbinde mannen. Men etter å ha forsøkt å prate Kolbjørn i senk ut i de små nattetimer måtte en slukøret Lars innse at slaget var tapt. Frustrasjonen lot han gå utover romkamerat Jon Arne, som han forsøkte å snorke ihjel.


Kolbjørn var en mann av få ord .. og når han åpnet munnen lyttet vi.

Etter å ha spist frokost og vasket hytta var vi klar for hjemturen. Allerede ved frokostbordet hadde vi lagt merke til at Erik var litt pjusk, men vi regnet med at det gikk seg til. Men i bilen på vei hjem var formen til Erik alt annet enn 'Touch of class', som det så fint stod på karskskjorta hans. Midtveis mellom Duved og Storlien måtte Erik ut for å rope på elgen. Men samme hvor mye Erik ropte var det ikke noen elg å se i mils omkrets.

På Storlien ble det tid til litt harryhandling for det slitne følget. Store mengder C vitaminer ble kjøpt og inntatt i et forsøk på å kvikne til litt. Etter en rolig tur hjem der det knapt ble utveklset ord mellom de slitne karene, var vi hjemme i 3 tiden. Akkurat tidsnok til å rekke ettermiddagsluren.

Vi kunne se tilbake på en vellykket tur med mange fine naturopplevelser. Med unntak av tinnitus hos noen av medlemmene hadde helgen forløpt greit uten større skader. Vi kunne nå se framover til neste tur, og vi kunne se fram til sene kvelder hjemme hos Ole der vi skal jobbe videre på båten vår.



Referenter : Jon Arne & Ole