HITRA - 2011. På jakt etter storkveita


Pga. økende kvinnfolkstyring hjemme og mye mas på jobben ble 2011 et litt labert år for karskgjengen - til tross for iherdig båtgnikking på Byneset. Den 2. og siste turen gikk til Meidell-klanens rike, Hitra. 23. til 25. september.

Ifølge krønikerne var Meidell-slekta fra gammelt av kjent som en blodtørstig gjeng som gjerne kappet hodet av sjøfarende på vei inn til Trondheim - om det var god heimert og noen riksdaler å hente i lasten. Enkelte påstår at man på sene høstkvelder fortsatt kan høre skrik og skrål fra øyene utenfor Hitra, som om gjenferdene av Loke og Gråbein Meidell fortsatt holder på der ute.


Bildet av Gråbein Meidell, som henger på stuveggen på hytta til Lars.

Om ikke det var nok, så er hytta til Lars hjemsøkt av stedets siste fastboende - en dame ved navn Svanhild. Hun har det med å rive ned ting og generelt rote det til. Noe Lars synes er helt greit, ettersom han da har noen å skylde på når stua blir for uframkommelig.

Ettersom alternativet var å bli hjemme og hjelpe fruentimmerne med husvask og oppussing, var det ingen som lot seg skremme av noen tilårskomne spøkelser - med unntak av Jonny som er litt mer kvinnfolkstyrt enn oss andre. Han ble igjen hjemme, noe som var synd, men samtidig greit, da vi etter hvert skulle ut på restaurant. Og pengene han hadde betalt inn til klubben ble brukt på øl til oss andre.

Mens vi tidligere gjerne har kjørt på tur i samlet flokk måtte vi denne gangen ta oss ut til Hitra på egen hånd. Årsaken var at styringsmekanismen på varebilen til Erik hadde knekt, og derfor måtte inn på reparasjon på Norservice. For å få satt på ny stropp sånn at stanga ikke falt av.

Lars kjørte utover i bil fredag morgen for å rydde unna det verste rotet etter sist han, eh.. Svanhild var der. Erik og Pål tok hurtigbåten fra Trondheim, mens Ole og Jon Arne kjørte utover fredag ettermiddag. På veien utover stoppet de på Samvirkelaget på Orkanger for å handle mat til karene, så vi hadde noe å spise den første dagen før fiskefangsten kom på bordet.

Pål som hadde kjøpt seg ny fiskestang etter at Jon Arne hadde knekt den forrige, var svært ivrig etter å komme i gang med fisket. Han var så ivrig at han ikke engang tok seg bryet med å gå ut døra før han kastet ut snøret, noe som fikk skjebnesvangre følger. For fangsten Pål fikk på kroken var stor nok, og veide sine kilo. Men det er tvilsomt at Pål vil la takvifta han fikk på kroken komme inn på Valhall Karsk & Fiskeklubbs liste over 'Største fiskefangst'.

På samme måte som når man får en gjenstridig fisk på kroken til sjøs, måtte Pål jobbe hardt for å dra inn fangsten. For vifta var slått på, og gikk rundt i et brukbart tempo. Og for at fiskestanga ikke skulle bli ødelagt måtte Pål løpe rundt i sirkel mens han prøvde å forhindre at stanga forsvant opp i lufta. Lars som også var i rommet fikk med seg hele opptrinnet, men i stedet for å gå bort å slå av takvifta, lå han i stolen og gapskrattet. Men det er vel det man har venner for..


OI!!

Bedre gikk det da Lars, Pål og Erik etter hvert kom seg ut i båten og, dro opp en voksen sei. Om Pål fikk løsnet snøret fra takvifta, eller om han måtte bruke den som agn ville han ikke fortelle noe om.

Da Ole og Jon Arne kom på hytta hadde de ennå ikke hatt tid til å tilberede seien. Og selv til en fisk å være så så den ganske så slapp ut. Jon Arne forsøkte da å servere den som sushi, pent dandert oppi Meidell-familiens stolte trønderkeramikk skål - uten at det pirret smakssansene hos karsklaget.


Sei À la carte - Bon Appétit.

Lars syntes det var synd å la den flotte fisken gå til spille, så han la den i stekepanna, og flamberte den med heimbrent av fineste kvalitet - en såkaltpoissons flambés. Deretter var det bare å hive innpå.

Lars sitter koser seg med rå fisk mens Litj-Erik står og heier.

Vi andre syntes fenalår og pølse var å foretrekke inntil vi fikk dratt opp mer fisk. Etterpå var det bare å sette seg på stuen og nyte medbrakt vidundermedisin. Gleden av å være i det rette element - og langt unna ungeskrål og kjerringmas - var til å ta og føle på. Det eneste som ødela stemningen litt, var at det var mobildekning på hytta. Så helt fri fra kjerringene der hjemme fikk vi ikke.


SKÅL!!

Mens Kolbjørn hadde vært 'Very Special Wannabe' på Åre, var det Lars` arbeidskolleger Olav og Stein som gledet oss med sitt nærvær denne gangen. Og selv om det var trivelige karer, synes vi andre at klubbturene bør være forbeholdt medlemmene av Valhall Karsk & Fiskeklubb. Men det vi ikke visste var at Lars hadde en baktanke med å invitere de to. Først ble de sjenket full på karsk og øl. Deretter ble de sendt ut i bekkmørket for å kjøre traktor.. Lars hadde nemlig endel tømmer og annet rot som lå rundt på tomta som han ønsket å få samlet i en haug. Dessverre var det noe galt med styremekanismen på traktoren, sånn at Olav måtte ligge foran på panseret med kontroll på styret, mens Stein satt baki og styrte gassen.

I tillegg til god karsk var betalingen for jobben en minitraktor som Lars tenkte å kvitte seg med.


Nattarbeid på Hitra, uten tariffavtale eller risikotillegg.

Som nevnt var hytta til Lars hjemsøkt av Svanhild - husets tidligere eier - som for mange år siden hadde omkommet etter å ha falt ned fra podiet i den årlige Miss Hitra konkurransen. Muligens var det den tragiske hendelsen som gjorde at hun ikke fikk ro i sjelen. Eller så var det at hun heller ville poserefor karsklaget og andre besøkende, enn å gå over til den andre siden. Noe som egentlig er grunn god nok til å spøke litt.

Og denne fredagen fikk vi besøk av Miss Hitra 1974-1977. Det startet med banking i veggen, som om det var noen som ville inn. Deretter skremte hun oss ved rive ned en hatteske i gangen, og legge den langt fra der den hadde vært først. 

Men da hun viste seg for oss inne i stuen ble vi alle rolige. For til tross for at hun var litt vanskelige å få øye på, så vi med en gang at dette kunne vært et bra kjerringemne - hadde hun bare vært i live.


Svanhild gledet oss med sitt nærvær fredag kveld.

I det vi prøvde å by henne en kopp karsk forsvant hun ut i løse lufta. Vi måtte derfor avslutte kvelden uten dameselskap. Ole lå og sov da Svahild var på besøk. Jon Arne forsøkte derfor å vekke ham med litt 'Wunderfisch', uten at det hjalp så mye.

Lørdag morgen startet rolig. Svært rolig for enkelte av karene i klubben.. Men i 12-tiden hadde alle fått i seg egg og bacon, og var klare for dagens fiske.

Fredag hadde regnet pøset ned, noe det også hadde gjort det meste av tiden uken forut. Men lørdag skinte solen, det var vindstille, og det var varmt. Noe som gjorde at Hitras vakre skjærgård viste seg fra sin beste side. 


Hytta til Lars, og den fine stranda nedenfor.

Vi fisket både etter sei og kveite. Men først og fremst tok vi livet med ro og nøt det fine været og synet av skjærgården, der niser flere ganger tok seg en tur forbi båten. Mye god drikke var det også plass i den store båten til familien Meidell. Bla. Gammeldansk, og selvfølgelig kaffe og sprit til karsken.


Man får mye styrke av å drikke en kopp karsk når man skal ut på sjøen for å dra opp storseien.

Uten for mange anstrengelser fylte vi isoporkassen i båten med sei, torsk og annen god sjømat. I realiteten fikk vi vel mer fangst på denne ene båtturen enn alle de andre karskturene til sammen..


Ingen grunn til å anstrenge seg for mye når man er på fisketur.

Jon Arne som har en lei tendens til å knekke fiskestenger fikk forbud mot å prøve seg på fiskelykken - i denne omgang. Og kanskje var det like greit, for med 5 fiskestenger i aksjon i en båt, kunne det fort blitt rot med snørene om han skulle veiet rundt med fiskestanga si.


Ole viste hvordan man skulle håndtere fiskeutstyret.

Med et lite snev av skadefryd kunne Jon Arne konstatere at det ene sluket etter det andre ble borte i dypet, og at de andre klarte å rote sammen snørene sine, uten at han var å laste for noe av det.


Skipper Pål var fornøyd med fangsten, selv om det ikke ble noe kveite på kroken.

Før vi satte kursen mot land hentet vi opp to krabbeteiner som Lars, Pål og Erik hadde satt ut kvelden i forveien. Og i begge teinene var det store flotte krabber som snart skulle ende sine dager i den sorte gryte.


En krabbe slo seg på gammel-dansken da den kom ombord, mens en annen var mer opptatt av å rive av kloa på kompisen.

Da vi kom til land samlet vi ved som vi laget bål med, og Lars fyrte opp gassen slik at vi fikk varmet opp vannet i krabbegryta. Deretter var det bare å kaste delikatessene oppi. 

Ettersom flere av oss ikke var så vant med å rense krabbe fikk vi et lite lynkurs av Lars. Vi skjønte raskt at Paven ikke bare var en gammel mann som satt nede i Roma, men som også noe som satt under skallet på krabben - og ingen av dem var spesielt godt egnet som menneskeføde.


Herr Krabbe-Krølle som hadde vært en kjent og kjær borger av Taremareby, endte sine dager i gryta til Lars.

Mens Ole, Erik, og Lars hadde hygget seg med god drikke i mange timer allerede, valgte Jon Arne og Pål å starte dagen rolig, ettersom de skulle hente Knut på hurtigbåten som ankom Sandstad i 4-tida. Knut jobber som byggeleder i et ferdighusfirma, og ettersom husene de setter opp stadig vekk ramler sammen, blir det endel overtid på ham. Noe vi bare må akseptere.


Med sine 2 meter var det ikke vanskelig å se at Knut var ombord i hurtigbåten.

Etter å ha hentet Knut var det bare fortsette kosen nede i fjæra, med krabbespising og karskdrikking. For Jon Arne, Pål og Knut ble det mange kopper å ta igjen på de andre.


Med Knut på plass var hele karsklaget (minus Jonny) samlet. Fra venstre Jon Arne, Pål, Knut, Ole, Bob, og Erik.

Selv om krabbene smakte godt, og vi hygget oss i det fine været, fant vi ut at vi burde glede de innfødte med vårt nærvær. I tillegg til at flere av oss hadde lyst på et realt kjøttmåltid. Båten ble derfor satt på sjøen igjen - med kurs for Børøysund, på østsiden av Hitra. Her fortøyde vi båten utenfor restauranten som ligger flott til nede ved sjøen. 


Børøysund Marina hadde fin arkitektur både utsiden og innenfor.

Til tross for at vi kom i 7-tiden, og lokalene absolutt innbød til hyggestund for de besøkende, var vi de eneste gjestene i restauranten. Noe som var litt synd, både for de som drev stedet, og for oss som gjerne ville mingle med de lokale heltene.

Det ble topp stemning i lokalet da Valhall Karsk & Fiskeklubb kom på besøk.

Maten vi fikk servert stod også i stil med fasilitetene, med utsøkt sei og hjortemedaljong til helt greie priser.

Verre var det med tjuvsvensken som serverte oss, som til tross for mange morsomme kommentarer ikke hadde hørt om den uskrevne regelen om at kunden alltid har rett. For han nektet plent å servere chips til hjortemedaljongen som Jon Arne bestilte :

Jon Arne : Jeg ønsker chips til maten
Tjuvsvensken : Nei
Jon Arne : Jo, det vil jeg ha fordi jeg liker chips bedre enn potet
Tjuvsvensken : Nei
Jon Arne : Men det er jo jeg som betaler, og da må jeg vel få det jeg har lyst på!
Tjuvsvensken : Nei
Jon Arne : Jo!
Tjuvsvensken : Nei

Jon Arne måtte tilslutt gi opp og la svensken få viljen sin. I stedet forsynte han seg av chipsen til Lars (som hadde bestilt hamburger) da han var ute på do en tur.

Tjuvsvensken rettet opp inntrykket da han kom med det ene brettet etter det andre med iskaldt øl. At Jonny som ikke var med på turen måtte betale for ølet gjorde at det smakte ekstra godt.

Svensk kokk på Hitra og i Muppet Show.

Etter å ha drukket oss snyden var det bare å sjangle ned til båten, og finne veien tilbake til hytta igjen. Siden vi ankom restauranten hadde det blitt sent på kveld, og forlengst bekkmørkt. Men med spornesen til Lars og en lommelykt fant vi veien tilbake. Lommelykten brukte vi også til å gjøre oss synlig for andre båter - som om det var nødvendig - ettersom skrålingen vår sikkert hørtes helt til Ørlandet.


 God stemning i båten på vei tilbake til hytta.

Da vi nærmet oss land la vi merke til plaststoler og plastbord som lå og fløt i vannet.. Og etter å ha kjørt ytterligere noen meter så vi noe som lignet mistenkelig på krabbegryta til Lars! Mens noen krabber som fortsatt lå i isoporesken så ut som om de var ute på sin siste reise til Taremareskoghimmelen.

Da vi kom til land så vi at floa hadde tatt med seg hele leirplassen vår. Det var det ingen som hadde tenkt på da vi dro for å spise og vannet var mange meter unna. Heldigvis klarte vi å finne igjen det meste av utstyret.


Noen burde satt opp "Fare! Se opp for flo" - skilt på Hitra.

Da vi kom tilbake til hytta blandet vi oss en god karsk og jabbet skit - noe vi egentlig er veldig flinke til. Svanhild fortsatte aktiviteten rundt husveggene, uten at vi brydde oss så mye med det. Med unntak av Jon Arne som syntes det var unødvendig av henne å plassere flere capser på hodet hans, bare fordi han tok seg en liten kveldsdupp.


Svanhild viste sin humoristiske side lørdags kveld.

Etter all friskluften og de mange timene ute i båt var flere av oss slitne, og klar for sengen. Pål som hadde hatt seg middagsdubb og Knut som var nyankommet, var uthvilt, og hadde derfor ingen planer om å legge seg. Utpå natten fant de på ablegøyer som Svanhild fikk skylda for. Bla. var det dører som plutselig gikk opp, lys som ble slått på, og leketøy som ble kastet inn på soverommene.

Søndag morgen var alle i god form, og klar for en ny tur på sjøen. Og været var nesten like flott som dagen før. Fangst ble det denne gangen også, samt flotte naturopplevelser, der vi både så havørn og niser. På land hadde vi allerede møtt på hjort flere ganger.


Niser

Etter å ha vask.. eh! ryddet hytta, satte vi kursen hjemover. Jon Arne, Pål og Erik tok seg en pause og spiste en bedre middag på Hitra camping, mens Ole, Knut og Lars spiste en smakløs burger på en bensinstasjon i Hemne.

Vel hjemme var det bare å stemple inn og begynne på alle arbeidsoppgavene kjerringene hadde samlet opp til oss mens vi var borte. Umiddelbart gikk tankene til neste karsktur og det årlige besøket på hytta til Litj-Erik, i januar/februar. Søknader til fruene er allerede sendt.

 

Referent :  Jon Arne